Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. 2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt. 3 Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» 4 «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» 5 Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. 7 «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. 8 «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 9 Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen 10 og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
11 Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.
PREKEN
I nyttårstalen til statsminister Jonas Gahr Støre sa han dette:
Noen år gir oss følelsen av å starte med blanke ark.
Det synes jeg er vanskelig i år.
Og jeg har tenkt at det var en veldig treffende beskrivelse av hvordan jeg har kjent det ved dette nyttårsbeitet. Det er som om de nye arkene allerede er litt misfargede og krøllete. Alle krisene i 2022 har lekket inn i det nye året. Korona, klima, krig og kroner. Det tar ikke slutt.
I Storbritannia har de kåret ordet permakrisis til 2022s nyord. Det sier det meste. Verden, eller kanskje vi bør si Europa, for resten av verden har levd slik lenge, erfarer på nytt at den ene krisen legger seg tett inntil eller overlapper den neste, og det er en sterk opplevelse av kontinuerlig krise.
Samtidig har jeg absurd masse glede og energi og håp knyttet til at det begynner et nytt år. Og jeg observerer at mange har det; Glede, energi, forventning om at i 2023, da skal noe nytt og fint bli virkelighet.
Barn sier det. Ordførere sier det. Statsministeren sa det. Kongen lovet det. Og Gud sier: Se, jeg skaper noe nytt. Merker dere det ikke?
Da Johannesevangeliet ble til, bestemte forfatterne seg for å fortelle om bryllupet i Kana som det aller første tegnet som skjedde i Jesu offentlige virke. Det tegnet er ganske overraskende, synes jeg. Fortsatt. For det virker som et helt unødvendig tegn. Det er jo ingen livstruende krise at vinen har tatt slutt i en bryllupsfest. Selv om det er ganske stusselig og veldig flaut for vertskapet.
Også er det dette med hvordan Jesus snakker til mora si. Det har blitt laget mange dype og inderlige teologiske poeng av det. Men ærlig talt: Jeg synes det bare virker som at han ikke vil at mora skal snakke til han når han er på fest med gutta?
Men mødre lar seg ikke stoppe så lett. Og mor Maria, hun vendte det døve øret til sin egen sønn, tok skjeen i egen hånd og sa til tjenerne: «det han sier, skal dere gjøre»
Og han sa: Ta de tomme vannkarene der, seks i tallet, (og jeg har lest at de da rommer sekshundre liter), fyll dem med vann.
Og så gjør tjenerne det. Fyller dem med vann, og øser opp og bærer til kjøkemesteren. Og når kjøkemesteren smaker, er vannet blitt forvandlet til den fineste vin.
Overraskende, unødvendig, gratis. Xaris.
Av nåde.
Kan det nye året få være som disse vannkarene for oss? Tomme, klare til å ta i mot noe nytt? Så når dagene øses opp i karene, og du forventer at dagen skal smake som flatt vann med hint av klor, smaker det plutselig av den fyldigste, fløyelsmyke barolo, eller som perlende champagne, vakker, strågul og frisk?
Av nåde.
Fordi Jesus er her, midt iblant oss, og gjør vann til vin.
Det drøyde lenge i det bryllupet. Mulig det var full panikk i vertskapet. For kjøkemesteren kommenterte det slik: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Så kanskje blir det mye vanndrikking på oss, men det er ok det også. Noen ganger er det alt vi trenger. Litt vann. Litt alminnelig hverdag. Med sitt slit og sine enkle gleder.
Men noen ganger, kanskje helt til slutt, får vi smake vin i overflod. Glede, fred og rettferdighet.
Det ser ut til at det er Jesu egen plan. At det er Guds visjon for kirken og verden. At det skal bli fulle kar igjen. Fylt med den beste vinen.
Jesus sier: Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.
Amen.